Zhangjiajie National Forest Park ble verdens første anerkjente nasjonalskogspark i Kina da den åpnet i 1982, selv om kvartsitt-sandsteinssøylene hadde stått i 380 millioner år før de fikk den betegnelsen.
Parkens over 3 000 vertikale søyler reiser seg opptil 200 meter, skulpturert av frostforvitring til former som er så usannsynlige at regissør James Cameron brukte dem som den visuelle malen for Pandoras flytende fjell i Avatar. Det som begynte som en provinsell kuriositet ble et UNESCOs verdensarvsted i 1992 under den bredere betegnelsen Wulingyuan Scenic Area, og beskytter 690 kvadratkilometer med subtropisk karstskog og søyletopografi som ikke finnes noen andre steder på jorden.
I dag danner fotturer i Zhangjiajie grunnlaget for Hunan-provinsens reiselivsøkonomi, og trekker 8 millioner årlige besøkende til et stinettverk som spenner over fire navngitte naturskjønne soner: Yuanjiajie, Yangjiajie, Tianzi Mountain og Golden Whip Stream-kløften. Parkens infrastruktur gjenspeiler tiår med trinnvis utvidelse — Bailong-heisen, en glassfrontheis som stiger 326 meter opp en klippevegg, åpnet i 2002 og innehar tre Guinness-rekorder. Taubanen ved Tianmen Mountain, som opererer uavhengig av hovedskogsparken, strekker seg 7 455 meter og klatrer 1 279 vertikale meter, noe som gjør den til en av de lengste passasjerbabanene i høyfjell som er i kontinuerlig drift. Disse ingeniørarbeidene vekker debatt: kritikere hevder de ødelegger villmarkspreget, mens parkmyndighetene viser til redusert slitasje på fotstier og utvidet tilgang for eldre eller bevegelsereduksjonsrammede besøkende.
Parkens økologi forblir dens sentrale ressurs. Det subtropiske monstehusklimaet opprettholder 3 000 plantearter, inkludert daggryredwood og duetrær som dateres fra før den siste istiden. Kinesiske makaker og kjempesalamandere i Kina bebodde de mindre besøkte dalene. Sesongmessig tåke omslutter søylene de fleste morgener mellom april og oktober, og skaper den opphengte-topp-effekten som gjorde landskapet berømt, selv om klare vinterdager gir de skarpeste langdistanseutsiktene over karstformasjonene. Parkens flerdagerspassstruktur oppmuntrer til langsommere utforskning — de fleste besøkende setter av tre dager til å dekke de primære sonene, selv om ultraløpere har fullført hele kretsen på under 12 timer under organiserte ultraløp.
48 timer
